Året 2020 har vært spesielt. Fra å starte året med to ganske vanlige måneder, snudde plutselig alt. Vi måtte begynne å tenke nytt på en rekke måter. Det digitale gapet har satt de udigitale enda mer utenfor fellesskapet enn før.
Dagligdagse ting som å hilse i hånden, gi en klem, gå ut å spise, dra på reise og få besøk ble brått forbudt. Ja en periode var det til og med ikke mulig å dra på hytta – et kjært sted å trekke seg tilbake for mange nordmenn. Ikke minst ble det sterkt frarådet å bruke kollektiv trafikk, og mange kontorlokaler ble tomme da ansatte ble oppmuntret til å jobbe hjemme hvis de kunne. Studentene måtte ha undervisning på ipad og yrkesaktive hadde avdelingsmøter på Teams.
Den nye virtuelle hverdagen på godt og vondt
Noen måneder senere har mange til en viss grad vent seg til dette, men de med god hukommelse husker at dette neimen ikke var så naturlig for alle de første dagene og ukene. De fleste klønet med teknikken, og følte seg utilpass foran kameraet. Mange har vel også ytret at de savner de fysiske møtene, småpraten og dynamikken i hverdagen. Det er ikke det samme å samtale med skjerm, og vi blir kanskje litt stivere av å måtte snakke strukturert på tur noe som gjør at praten ikke glir like lett som en naturlig live-samtale. Men de fleste er likevel enige om at skjerm-møter er veldig mye bedre enn ingen møter, og at det å mestre og håndtere en videotelefon tross alt kan holde hjulene i gang på et vis. Ja og det er godt å se levende ansikter, smil og mimikk.
De udigitale
Men så er det de eldre uten en arbeidsadministrasjon eller undervisningsteam som står parat for å lære dem opp i nye rutiner. De som i utgangspunktet ikke var på digitale medier i like stor grad som resten av befolkningen før koronaen, statistisk sett. Og som attpåtil ble forbudt å få besøk på grunn av smittefare. Den største risikogruppen – de på 65+ ble isolert for å ikke bli smittet.
For mens resten av Norge hadde kaffepauser på Zoom, fredagspils på FaceTime eller sendte hverandre koselige helgebeskjeder på Messenger, mens ungdommen fortsatte å snappe hverandre som før, og alle tok bilder av sitt hjemmekontor og la det ut på Instragram, så satt de eldre i den samme godstolen helt alene og fikk beskjed på TVen at de ikke kunne få se barn og barnebarn på ubestemt tid. Snakk om å forsterke forskjellene! Klassedelingen mellom de digitale og de ikke-digitale i samfunnet eskalerte noen voldsomme byks på få uker.
Det finns håp. Koronaen har også brakt oss sammen.
Men teven ja. Heldigvis hadde de teven sin. NRK melder om at de hadde rekord-seertall i de første kritiske månedene, og at selv de unge flokket seg rundt det gammeldagse fjernsynsapparatet de før bare hadde forbundet med «de voksnes» liv. (Altså deres foreldre på 40-50 år). Så noe fellesskap har vi også kunne kjenne på i jakten på oppdatert informasjon, på tvers av generasjoner og samfunnslag. Det finnes altså lyspunkter. Vi er i samme båt. Viruset ser ikke forskjell på oss, og ingen av oss kan se viruset, uansett hvor mange smarttelefoner vi har i husstanden. Det er trøst i felles skjebne. Men nå er det på tide at vi skjenker en tanke til de som ennå ikke har blitt helt familiær med sin smarttelefon eller sitt nettbrett, og sannsynligvis fortsatt sitter i godstolen og venter på neste direktesendte pressekonferanse. Takk til NRK som får oss alle, inkludert de eldre, til å føle at vi fremdeles tross alt tilhører den samme verden. Enn så lenge.
Det er ikke noe mindre aktuelt for eldre og andre nybegynnere på nett å få god tilrettelagt undervisning om hvordan man kommuniserer smittefritt med digitale enheter. Denne plakaten er laget for Grønland Flerkulturelle Seniorsenter på Grønland i Oslo.
Digital Bestemor 